Klæbu prestebolig
I gammel tid lå Klæbu prestegård under gården By. Navnet By betyr rett og slett "gården" og var kjennetegnet på spesielt gode gårder med god jord. Fra 1810 ble deler av eiendommene Nyhus og By slått sammen og navnet på gården ble Nyhus. Fra 1700-tallet ble Nyhus prestegård og da ble det naturlig og offisielle navnet Klæbu prestegård. Hovedbygningen er oppført i 1830-1840 etter mønster fra de ideelle prestegårdstegningene som Sverdrup/Linstows hadde utarbeidet for departementet. Bygningen er en stor to-etasjes laftet tømmerbygning med valmtak. Mellom 1897-1919 tegnet arkitekt G. Arentz flere forslag på Klæbu pg. Denne arkitekten var engasjert av Kirkedepartementet for å tegne presteboliger, og han står bak flere i Trøndelag: Meldal pg ( 1905), Børsa pg, Byneset og Bjugn.
Den symmetriske fasaden på hovedbygningen skriver seg fra en påbygning etter 1921. I 2024 ble hovedbygningen tilbakeført med riktig maling og fikk en kledning i oker.
Fredet av Riksantikvaren i 1991
- hovedhus 1837
- forpakterbolig/herrehus
- eldhus/størhus, oppført mellom 1650-1750
- stabbur oppført etter 1759
Opprinnelig var herrestue, borgstue (1780) og vedbod en lang sammenhengende bygning med ulik kledning og takhøyde. I dag er det ingen sammenhengende bygning, men den ene gamle herrestua fra 1845 står alene på dette tunet. I 2024 ble den tilbakeført med sin rødrosa farge og fungerer som forpakterbolig, Stabburet med klokketårn på motsatt side, skal være oppført kort tid etter 1759. Eldhuset eller størhuset har ukjent alder. Klæbu prestegård har vært en embetsgård, et hjem og et arbeidsted for prester i generasjoner.
Driften av gårdsbruket ble for lenge siden skilt fra presteboligen, og eiendommen drives som et forpaktningsbruk, med korn og sau.
Restaurering av flere prestegårdsbygninger
Ett år etter at hovedhus og forpakterbygning ble ferdig rehabilitert gikk Allstads bygningsseksjon i gang med å sette i stand størhuset. Størhuset ble også kalt Eldhuset og var en viktig bygning for å lage mat fra grunnen av som alt handlet om, og huset var et form for grovkjøkken. Sammen med stabburet var eldhuset, eller størhuset de eneste bygningene som ble reddet, da hele gården brant ned i 1759. Det gamle gulvet på Størhuset skjulte interessante funn som, gamle patroner og ornamenter, mens restaureringen ellers avdekket råteskader og gamle vindusåpninger.
Mennesker og minner
I 1814 reiste sogneprest Jacob Hersleb Darre, på Klæbu, til Eidsvoll. Han var utvalgt til å representere Søndre Trondhjems amt på Riksforsamlingen. Han skrev dagbok fra forhandlingene, men deltok lite i debattene unntatt når det handlet om salg av prestegårdsgodset. I ettertid mente han selv at han kunne tilskrives æren for at det benefiserte godset ( prestebordsgodset) ikke ble solgt for å bygge opp det nye landet Norge, etter frigjøringen fra Danmark. Inntekter av salg fra prestegårdsgodset skulle øremerkes kirke og undervisning. Den bestemmelsen ble klar i 1821 (tidligere §106 i Grunnloven)
Darre ble ikke valgt til det overordentlige Storting og var heller ikke senere stortingsrepresentant. Resten av sitt yrkesaktive liv arbeidet han som sokneprest på Klæbu. Blant bygningene på prestegården i dag er det kun stabburet og eldhuset som er fra hans tid.
Noen prestegårder i landet kunne utvikle seg til egne viktige institusjoner. Klæbu er et eksempel. Når Norge selv skulle opprette egne utdannelsesinstitusjoner etter frigjøringen fra Danmark var noen prestegårder godt egnet til å bli lærerskoler. For Trøndelags regionen ble Klæbu prestegård utvalgt. Her ble lærerskolen, offisielt Seminaret grunnlagt i 1839. Den ble drevet av sokneprest Hans Jørgen Darre (1803-1874) Fra 1890 kunne også kvinner søke om opptak.
Over 1000 lærere fikk sin utdannelse på Klæbu prestegård før seminaret i 1892 ble flyttet til Levanger, og da ble ført videre som Levanger lærerskole.